• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

Se traileren til «House of the Dead: Overkill» i bunn av artikkelen.

Spill | Lyspistolspill er, hvis du spør meg, den mest sirumpa sjangeren som finnes. Helt siden førstepersonsskytespillene kom og ga oss tilnærmet full frihet, har det å bli dratt rundt og skyte på blink føltes gammeldags og småkjedelig.

Lite nytt

Enkelte selskaper nekter likevel å gi opp og en av sjangerens største fans er spillgiganten Sega, i fjor ga de blant annet ut «Ghost Squad» og «House of the Dead 2 & 3: Return» til Wii. Sistnevnte var bare sorgen, mens spøkelsesskvadronen bød på mye ufrivillig moro takket være grusomt stemmeskuespill.

I motsetning til de to spillene er «House of the Dead: Overkill» utviklet fra bunn av for Wii, men førsteinntrykket er dessverre alt annet enn bra. Blant annet er grafikken bare helt passe, spillet hakker og hadde hatt godt av mer testing, og oppbygningen er tilnærmet lik slik den alltid har vært.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gode omgivelser

Det vil si at spillet drar deg gjennom en rekke omgivelser og ulike zombier, som beistene for øvrig ikke liker å bli kalt, dukker opp fra forskjellige og ofte overraskende steder. For å komme deg videre må du skyte disse og Wii-kontrollen viser igjen at den er som laget for denne typen spill, presisjonen er upåklagelig.

Et annet pluss er at selv om «Overkill» absolutt ikke finner opp hjulet på nytt, er det meste av innholdet godt håndverk. Brettene er kreative, varierte og vellagde, og hvis du skal toppe poenglistene må du øve på hvordan du mest effektivt tar ned de mange ulike fiendene.

Masse humor

I tillegg til at selve spillet er godt laget, er det kjempemorsomt for de som synes blod, gørr og generelt usmakelige ting er artige. Utviklerne har latt seg inspirere av B-filmer, både omgivelsene, historien, skuespillerne, musikken og ikke minst dialogen hadde passet rett inn i en slik film. Blodet flyter og figurene banner så det holder, krangler og kommer med kommentarer så tørre at de står i fare for å knekke.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Historien, som er bedre enn i de fleste lyspistolspill (og det sier sitt), handler om Agent G, politimannen Isaac Washington og stripperen Varla Guns sin jakt på den gærne gangsteren Papa Caesar og hans allierte. En gjeng som blant annet teller et galt geni i rullestol og en ikke helt stabil fengselsbetjent.

Litt kort

I tillegg til historiemodusen, har utviklerne implementert en «Director’s cut»-del hvor du får spille gjennom utvidede utgaver av banene, småspill og diverse bonusmateriale. Dessverre utvider ikke ekstrainnholdet opplevelsen nok og holdbarheten er for dårlig. Jeg brukte rundt fire timer på historiemodusen og et par timer til på resten, spillet er med andre ord altfor kort og lett.

Som de fleste andre lyspistolspill, sliter også «Overkill» med at det blir ensformig litt for kjapt. Det er begrenset hvor lenge det er gøy å spille gjennom de samme omgivelsene og skyte nøyaktig de samme fiendene, i hvert fall når du ikke kan sammenligne poengsummen din mot noen andre enn lokale spillere. Hadde Sega tatt seg bryet med å implementere globale topplister, hadde situasjonen i hvert fall vært litt bedre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For fansen

En flerspillermodus hjelper heldigvis litt, uansett hvor lei du er så er det artig å spille sammen med andre.

Alt i alt, hvis du er glad i sjangeren er «House of the Dead: Overkill» verdt en titt. Det byr på gode og varierte omgivelser, en del ekstrainnhold, masse humor og det å ta ned fiendene mest mulig effektivt krever litt trening. Alle andre bør heller vurdere et vanlig førstepersonsskytespill.

På forsiden av Spillmagasinet finner du flere saker om spill.