• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

Søk i skattelistene

Det finnes dataspill som er designet for ADHD-generasjonen med mer blinkende lys og bjeller enn et gjennomsnittlig tivoli. På den helt andre enden av skalaen finner du strategielefanter som «Hearts of Iron»-serien. Serien har nå kommet til sin tredje utgivelse, i hvert fall når det gjelder hovedutgivelser (det har kommet en god del utvidelser i tillegg til «I og II»).

Hvis du ikke er kjent med serien fra før så er dette kort forklart et ekstremt detaljert strategispill som simulerer årene 1936–1948. Spillet lar deg ta kontroll over alle nasjoner som fantes i 1936, og styre denne nasjonen i de relativt turbulente årene. Så hvis du vil styre Norge, Irland eller Saudi-Arabia, så kan du det – og hvis du heller vil ta kontrollen over en av stormaktene (Tyskland, Russland, USA etc.) så kan du det. Totalt er det over 100 land.

Du har kontroll på det meste i «Hearts of Iron III».

Ekstrem detaljstyring

Med kontroll over en nasjon styrer du politikk, diplomati, spionasje, produksjon (hovedsakelig av militært materiell) og selvfølgelig krigføring. Det hele på så nøyaktig detaljnivå at du vil måtte ha en notatblokk ved siden av for å google alle navnene du kommer over. For her er nemlig generaler, utenriksministere og andre basert på virkelige mennesker.

Det er en enorm detaljmengde rundt enheter du utvikle ved hjelp av forskning og produserer i dine fabrikker, og hver gang du gjør en diplomatisk genistrek (eller en bommert) er det en historisk glede å sammenligne dette med hva som virkelig skjedde.

Dette er mikroledelse på et nivå som får «Civilization» til å virke som «Super Mario Bros.» Her styrer du absolutt alt ned på nederste nivå, men det er samtidig gjort på en slik måte at du føler at du har total og full kontroll. Akkurat det er relativt sjeldent i moderne spill. Du kan sitte med finjustering av din diplomatiske innsats i Jugoslavia mens du angriper Sverige gjennom Finland, eller for den sakens skyld utnevne en ny innenriksminister samtidig som du produserer en ny serie med stridsvogner.

Alt det du må gjøre i «Hearts of Iron III» vil bety at dette absolutt ikke vil være tekoppen alle vil drikke av. For det første vil det hjelpe at du har en viss interesse for historie fra før av, for her er det en fordel å vite en god del om situasjonen i verden i 1936, og for det andre krever det ekstreme mengde med tålmodighet. Det kan gå lang tid mellom du bestemmer deg for noe, og ting begynner å skje. Det hjelper ikke å ville føre blitzkrieg mot Tyskland hvis du verken har stridsvogner eller har forsket på fenomenet blitzkrieg....

Det er mye klikking, mye planlegging og mye venting.

Teknologitreet er også mye mer avansert enn tidligere, og der man før mer lineært kunne utvikle seg langt inn i fremtiden må man se på helheten i mye større grad enn tidligere.

Store utvidelser

For deg som kjenner serien fra før, og har en interesse i å høre hva som er nytt så skal du få vite det. Den store forskjellen du umiddelbart vil merke er at det nå er over fem ganger så mange provinser som tidligere. Der grensen mellom Tyskland og Polen tidligere var fem provinser er det nå femten provinser i HOI 3. Det betyr mer strategi, og flere muligheter.

Teknologitreet er også mye mer avansert enn tidligere, og der man før mer lineært kunne utvikle seg langt inn i fremtiden må man se på helheten i mye større grad enn tidligere. Landene har også fått sine egne unike egenskaper slik at det er vanskelig for USA å utvikle Panzerschreck, for eksempel. Det er også slik at hvordan man utvikler teknologi er gjort på en ny måte, du må nå utvikle teoretisk kunnskap samtidig som du bruker denne kunnskapen til praktisk produksjon. I og for seg er det nesten et spill i seg selv å balansere teknologien.

Diplomatiet er også gjort på en annen måte. Du får nå vite hvordan en nasjon er i forhold til de tre store alliansene (Aksemaktene, comintern og de allierte). Du ser også hvilken vei en nasjon er på vei. Dette medfører på en side at alt er mye mer oversiktlig, men samtidig også en mye større mulighet for å få påvirket land til å bli med på "ditt lag." Selv spilte jeg Tyskland, og fikk med USA på aksemaktenes side i 1939... Det eneste negative med dette er at mye av fokuset blir nettopp på disse tre alliansene, og det kan være vanskelig å bygge opp en egen (selv har jeg alltid hatt som hobby å lage en nordisk allianse i de foregående HOI-spillene).

Kampene til sjøs og i luften blitt noe bedre og spillet har også fått litt bedre grafikk - selv om bedre bildekvalitet ikke er noen vesentlighet i «Hearts of Iron».

Klar anbefaling

Den kunstige intelligensen du kan slå på for alt fra diplomati til produksjon og politikk fungerer også meget godt. Det betyr at du for eksempel under store invasjoner kan la datamaskinen styre alle detaljene slik at du kan konsentrere deg om det aller viktigste. I tillegg har både kampene til sjøs og i luften blitt noe bedre, man har innført eksilregjeringer (slik Norge hadde under 2. verdenskrig) og hele spionasjesystemet er gjort på nytt. Logistikksystemet, som man også har gjort på nytt, er også glitrende – og fungerer. Det er logisk, og godt – men samtidig utfordrende.

Grafikken har fått en liten finpuss, men dette vil aldri være spillets store side – ei heller den viktigste. Lyd finnes, men det er enkle lydeffekter. Det er likevel mange forandringer, og selvfølgelig mange det tar lang tid før du oppdager – for detaljer er det mer enn nok av i dette spillet.

For alle som har tid, interesse og nok kapasitet i topplokket til å balansere alt som skjer samtidig på skjermen i dette glitrende strategispillet er dette en klar anbefaling. Det er ingen spill i nærheten på strategihimmelen. Dette er et avansert spill, men det er også utrolig bra.

Les flere saker om spill på forsiden av Spillmagasinet.