• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

Husker du barndommens bekymringsløse hverdag? Ingen utgifter eller tunge valg. Bare lek og moro. Undertegnede minnes oppveksten som gårsdagens overstekte Grandiosa. Tankene går først og fremst til spillmediets magiske univers. Jeg var en spillfrelst unge, samt ungdom. Mange timer gikk tapt med kontroll i hånda og lysrør-TV foran mine uskyldsblå. Hundrevis av episke øyeblikk har det blitt, noen mer uforglemmelig enn andre. Disse har jeg samlet her til alles innsyn. Enjoy!

Probotector (Nintendo, 1988)
I dagens spill blir fokuset på co-op stadig sterkere. Personlig mener jeg Halo serien har satt standarden for et fantastisk eventyr, men også perler som Gears of War gjør en fantastisk jobb. Det er ingen tvil om at opplevelsen dobles ved å ha en venn til stede. Probotector var det første spillet jeg noensinne spilte side om side med en venn.

Konseptet var enkelt. To roboter. 2D plattform. Masse ammunisjon. Poenget var å skyte seg fra a til b, samt løse små hinder på sin vei. Utrolig underholdningsverdi. Spillet har også konstruert x antall heftige krangler med bestevenner. Det finnes nemlig ulike våpen i Probotector, men sjelden får begge mulighet til å bruke samme våpen samtidig. Ergo ble det dype debatter angående hvem som tar hva. Sprederen? Laseren?

Probotector

GoldenEye (Nintendo 64, 1997)
For et spill! Split screen med fire kompiser og krigen er i gang! Dette må være det beste James Bond spillet noensinne. For meg er GoldenEye selve definisjonen og opphavet til god FPS. Du har tempo, kult banedesign, mange moduser.

Jeg tørr å påstå at GoldenEye er kilden til mitt ekstremt vanvittige temperament innenfor spillsjangeren. Det har seg nemlig slik at jeg hang litt etter i starten da gutta begynte å spille James Bond for alvor. Jeg hadde ikke konsollen og var avhengig av andre for å overleve. Derfor tapte jeg mye i begynnelsen, men jobbet meg opp mot glans og glorie.

GoldenEye

Little Nemo: The dream master (Nintendo, 1990)
Fra barndommen er eventyret om lille Nemo i pyjamasen den største singelplater opplevelsen jeg har hatt. Til den dag i dag kjenner jeg blodet bruse litt ekstra og følelsene bli varme så fort tankene går til denne drømmeverdenen. Nemo er en vanlig gutt, men drømmer seg bort til en verden hvor den onde marerittkongen hersker. På merkelig vis er Nemlo utvalgt til å bekjempe ondskapen. Påbudte fantasiskapninger er selvsagt med han på ferden.

Jeg husker dette spillet var så utrolig vanskelig! Det var umulig å gjennomføre. Så umulig var det at jeg for tre uker siden skaffet meg spillet på PC bare for å endelig kunne runde det. Tilfredsstillelsen var enorm. Opplevelsen likeså. Jeg var et barn igjen i all betydning. Dette spillet forblir et vakkert minne og jeg vil tvinge mine avkom til å dele min glede.

Little Nemo: The Dream Master

Day of the Tentacle (PC, 1993)
Tim Schafer fikk i mine øyne heltestatus etter Day of the Tentacle. Humor og spill mikset sammen til et eneste stort abstrakt maleri. Undertegnede har aldri likt pek-og-klikk spill, ei vil han aldri gjøre det. Day of the Tentacle er unntaket. Et aldeles strålende sådan.

Hva er det å ikke like med nerder som forsøker å redde verden fra radioaktive lemmer? Absolutt ingenting. Det er så absurd handlingsforløp at man blir drevet videre og videre i evigheten. Universet er fascinerende fra ende til annen. PC-en min er ennå ikke gått lei av denne klassikeren.

Day of the Tentacle

Megaman X3 (Super Nintendo, 1995)
Hvordan i alle dager knerter man siste bossen? ÅÅÅÅ!!! I minst et halvår strevet jeg med å finne ut hvordan man drepte Dr. Willys gigantiske robotmonster. Ingenting funket. Ingen steder, ingen våpen. Kanskje det spillet jeg var nærmest å miste forstanden ved å spille. Men plutselig en dag skjedde noe vakkert. Bossen ble skadet. Hva? Hvordan? Hvorfor? Jeg hadde ingen anelse. Vilt og hemningsløst fortsatte jeg min bombing av metallkjempen og plutselig gikk lyset opp for meg. Ahaaaaa, man må skyte han i hodet! Som sagt så gjort, og vips var han død.

Utrolig vanedannende, Ekstrem vanskelighetsgrad. Fantastisk lydbilde. Nydelig banedesign og kreative fiender. Megaman X3, sammen med flere andre Megamanspill vil alltid stå mitt hjerte nær. Evig spillperler.

Megaman X3

Heroes of Might and Magic 3 (PC, 1999)
Treeren er det desidert beste spillet i serien. Hvorfor? Fordi det er det. Basta! Igjen kan jeg komme med en innrømmelse. Jeg er ingen fan av strategispill. Heller tvert imot, det er gørrkjedelig. Men Heroes of Might and Magic holder meg på tå hev. Det kan være fordi mytologiske skapninger interesserer meg. Det kan være fordi jeg syntes det er utrolig kult å ri rundt på hest. Eller det kan være fordi det var det første spillet jeg var bedre enn kompisen min i. Ja, sistnevnte!

Heroes handler om å skape formuer, bygge hærer og eliminere all motstand. En nydelig blanding av utforskning og intens fysisk, samt magisk kamp gjør at dette PC spillet sniker seg inn på min liste over store opplevelser. Grattis.

Heroes of Might and Magic 3

Super Mario Kart (Nintendo 64, 1992)
Om GoldenEye fødte mitt temperament så fødte Mario Kart mitt konkurranseinstinkt. Jeg tror alle kan identifisere seg med den forferdelige følelsen av å bli truffet av et lynnedslag hundre meter før mål slik at feltet bak tar deg igjen. HERREGUD! Ukjent mange hårstrå har blitt revet fra roten som følge av denne ugjerningen.

Det handlet om hurtighet, smidighet og ikke minst taktikk. Om man satt med et supervåpen under hjulene gjaldt det å bruke det i riktig øyeblikk. Om det var for å sikre seieren eller irritere en konkurrent varierte. Begge føltes som en seier! Tidenes beste urealistiske motorspill? Muligens.

Super Mario Cart

Street Fighter 2 (Super Nintendo, 1991)
Ingen over, ingen ved siden. Jeg har spilt Tekken så fingrene blør og Soul Calibur til den store gullmedalje, men ingen har samme kvalitet som Street Fighter 2. Hva var det egentlig med dette spillet? Vanskelig å si. Mitt første møte med 1 vs. 1 slåssing. Åpnet øynene mine for den sjangeren, noe som fortjener en plass på minnepallen i seg selv. Det hadde likevel noe spesielt. Unike karakterer med signaturtrekk. Litt overnaturlighet, samt en dødsvanskelig nest siste- og sisteboss.

Uten tvil det spillet som gjorde meg mest aggressiv også. Sjelden jeg hadde spilt Street Fighter uten å denge løs på eldre søsken eller uskyldige nabobarn i etterkant. Mitt favorittspill i en periode, men foreldrene mine sitt mareritt.

Street Fighter 2

Super Mario Bros 3 (Nintendo, 1990)
Etter min oppfatning det første Super Mario spillet som gjorde alt riktig. Eneren var for enkelt. Toeren var for kjedelig. Men treeren traff spikeren i kista. Kult banedesign. Mange nye og gode ideer vedrørende gameplay. Blant annet å integrere flymuligheter, samt froskekostyme. Også det eneste Super Mario spillet fra gamle dager hvor jeg husker spillmusikken.

Her sitter jeg og snakker om banedesign. Sannheten er at jeg brukte begge de magiske fløytene til å varpe meg forbi 60 prosent av spillet. Juks vil noen si. En nødvendighet for å komme til siste boss spør du meg. Nei, jeg var aldri spesielt god i Super Mario. Men gøy, det var det!

Super Mario Bros 3

Halo Combat Evolved (Xbox, 2001)
Ooohh Hellige Halo! Jeg er ingen religiøs mann. Men jeg tror på dette uforglemmelige universet som tar deg med på en fantastisk ferd! Antakeligvis det spillet jeg har brukt mest tid på noensinne. Da jeg gikk på ungdomsskolen skaffet jeg og ni venner oss dette spillet. Vi begynte med uskyldig linking og plutselig en dag reiste vi Norge rundt på konkurranser. Ikke nok med det, vi røsket med oss det som var av førsteplasser og kronet oss med tittelen: Norges beste Halo klan.

Dette er kanskje kilden til mitt sosiale liv per i dag. Disse ni gutta er noen av mine beste venner nå. Jeg bor med to av de. Vi satt sammen flere ganger i uka og spilte. Ropte, skrek og hadde det forferdelig moro sammen. Et unikt spill. Et utrolig spill. Et konkurransespill av en annen dimensjon. Våpen, kjøretøy, milevis med sletter, trange korridorer. Halo har alt du måtte ønske og mer til.

Halo Combat Evolved

Hva er dine beste spillopplevelser?