«FAIRYTAIL FIGHTS» | ANMELDELSE:
Spillet ingen pornostjerne kan redde
Det er en grunn til at du neppe har hørt om «Fairytale Fights».
- Tips oss |
-
Tips en venn
Humoren er «Fairytale Fights» høyeste kort, men det hjelper ikke med en hjerter fem når andre sitter med spar ess.
Humorelementene er bare rammen rundt spillet, teknisk krøll, kronglete kontroll og fastlåst kamera altfor langt unna hendelsene i spillet.
Da den relativt ukjente spillutvikleren Playlogic var ferdig med «Fairytale Fights» - sitt første spill til PS3 og Xbox 360 - må de ha innkalt til ekstraordinært styremøte. Hvordan i svarte svingende skulle de hindre spillet i å floppe? Å satse på at jungeltrommene ville hausse opp spillets uimotståelige sjarm og dyptgripende kvalitet, var ikke et alternativ.
Løsningen ble pornostjerner. To ganske vakre kvinner og en mindre pen mann, den kjente Ron Jeremy. Det skulle vise seg at valget av bransjens minst appetittlige skuespiller, representerer spillet utmerket. Her bommer Playlogic på det aller meste.
Ikke morsomt
Konseptet til «Fairytale Fights» har alt for seg. Verdens mest kjente figurer fra eventyrene, som Snehvit og Rødhette, går fullstendig bananas med øks, slegge og diverse andre våpen og slakter myke kosedyr ned for fote. Problemet med gode ideer er at de kjapt degenerer til hardt arbeid.
Playlogic gjennomfører på noen områder. Kjente fraser fra eventyrene blir skrevet om til passe morsom psykose. «Speil, speil på veggen der. Jeg er schizofren og det er jeg også», er humor på humrenivå.
Kudos får «Fairytale Fights» for sølvtrofé (vi testet spillet på PS3) for å skli i blod i tre minutter sammenhengende. Det er deilig morbid. Problemet er at svært lite av humoren i spillet slipper til i selve gameplayet. Den finnes i menyer og på utsiden av oppdragene dine, men på vår blodige sti gjennom eventyrene finner vi svært lite å le av.
Teknisk tull
For det første snakker ingen av figurene. All kommunikasjon skjer via tekstplakater fra ulike figurer. Ellers består lydbildet stort sett av grynting og slaktelyder.
Men verre er det at du har null kontroll over kameraet i «Fairytale Fights». Verdenen de superkortvokste spillfigurene løper gjennom er stor og du kan ikke zoome inn i brettet. Når ti rasende (og like kortvokste) motstandere hamrer løs på deg med øksene sine er det ikke lett å se hvor eller hvem du slår.
Her kan du se hvordan spesielt vellykkede avlivninger vises frem. Figuren du spiller med er så liten på selv en 32'' bredskjerm at du ikke får med deg særlig mange detaljer.I høy frekvens fylles dessuten skjermen med nærbilder av skadene du påfører fienden. Og selv om det alltid er morsomt å se hoder som faller av og ben uten overkropp, hadde det vært mer praktisk å se hvem det er som dunker ut det siste livet ditt bak bildene.
I tillegg viser ørsmå busker og annet kratt seg å være uoverkommerlige hindre for både deg og fienden. Noen ganger er det praktisk, men stort sett er programmeringsfeil bare irriterende.
Kaotisk kontroller
Kontrollen i «Fairytale Fights» må nevnes spesielt. Det er vanskelig å forstå hva Playlogic har tenkt, lekende logisk er den i alle fall ikke.
Du styrer figuren din med venstre spake. Det er vanlig. Angrepene utfører du med høyre spake, det er litt mindre normalt. Virkelig ulogisk er det at du ikke styrer retningen på angrepene med angrepsspaken. Du veiver bare rundt ved hjelp av høyre spake, det er bevegelsesspaken som også styrer retningen på angrepet. Bare vent til du tester det selv, så... Nei, vent!
«Fairytale Fights» en god idé som overhodet ikke er gjennomført på tilfredsstillende vis. Er du leting etter en annerledes spillopplevelse, bør du lete litt til.
Ikke overbevist? Se gameplay fra «Fairytale Fights» her:

