For å se siden trenger du Flashplayer 8. eller høyere, og JavaScript må være aktivert.

• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

Det er mange ting man kan glede seg til. Jul, fødsler, ferier eller spill. Helt siden jeg først hørte at Bioware jobbet med «Dragon Age: Origins» så har jeg telt ned til spillet skulle lande på pulten min. Hvis du er utvikleren bak spiller som «Baldur's Gate», «Neverwinter Nights», «Mass Effect» og «Star Wars: Knights of the old Republic» har du på mange måter lagt listen selv.

Heldigvis er jeg i en slik posisjon at jeg fikk spillet grytidlig og ryddet plass til 20 gigabyte på harddisken for å installere spillet på min spill-PC. Resten er historie, og en utrolig god en også.

La oss bare ta det med en eneste gang: «Dragon Age: Origins» er et rollespill for en spiller alene på sin datamaskin (vi kommer tilbake til konsollversjonen av spillet i en annen anmeldelse). Det er enormt mye historie, og det er et gigantisk spill. Hvis du er ute etter tankeløs skyting, kjeder deg hvis du må leve deg inn i noe eller synes at kuttsekvenser er tullball kan du bare la være å lese videre.

Hvis du derimot er litt nysgjerrig på hvor bra dette kan bli så skal vi avsløre det først, som sist: Det er best. Som jeg sa til Lars Wærstad, vår Head of Games: Jeg nedgraderer herved alle mine seksere til femmere. Ingen over. Ingen ved siden av.

Historien

En av tingene jeg hater mest med anmeldelser, spesielt av filmer, er hvordan altfor mye av historien avsløres før man opplever den selv. Vi skal derfor tre utrolig varsomt når det gjelder å avsløre ting fra historien som vil ødelegge din egen opplevelse av spillet.

Historien foregår i et fantasirikt kongedømme hvor man tidligere har kjempet mot «Darkspawn.» Bakgrunnen for disse får du i åpningssekvensen. Noen magikere lekte en gang litt for mye med ilden og ble påvirket av en demon. Det førte til at de ble hjernedøde slaver med en ekstrem blodtørstighet. En allianse av alver, dverger og mennesker prøvde å kjempe mot ondskapen, men klarte ikke å stå imot før «Grey Wardens» dukket opp. Litt etter litt forsvant ondskapen, men er nå tilbake. Problemet er bare at alliansen som kan stå imot er i ruiner, og ingen lenger respekterer de grå beskytterne.

Seks forskjellige bakgrunnshistorier

Hvor historien så starter kommer an på hvilken rase (alv, dverg eller menneske), klasse (rogue, warrior, mage) og bakgrunn (menneskeadel, dvergadel, dalish-alv, by-alv, magiker eller normal dverg) du velger. Det er seks unike bakgrunnshistorier som alle har sin vei inn i spillet.

Bakgrunnshistoriene er et genialt grep som gir deg et inngående forhold til din hovedkarakter (eller -figur, som det heter. Red. anm), og vil i spillets videre gang avgjøre hvordan andre karakterer vil forholde seg til deg. Uten at vi avslører altfor mye så er ikke respekten veldig gjensidig mellom de forskjellige rasene.

Uansett hvilken bakgrunnshistorie du velger vil du etter hvert bli kastet ut i en kamp for å få gamle allianser på plass, ordne opp innenfor rasene og en sinnssyk mengde med sideoppdrag som alle har sine egne, gode historier.

Hva velger du?

Det du vil merke utrolig fort er hvor mange valg spillet gir deg. Skal du være en kjip dverg som bare vil slåss, en flørtende alv som er mest interessert i penger eller er du et nobelt menneske som alltid gjør «det rette»? Som med tidligere spill fra Bioware vil dine handlinger ha forskjellige utfall, og dine medkompanjonger vil reagere svært forskjellig på dine valg.

For her kommer enda mer av historien. Alle dine medkompanjonger, og det blir en god del etter hvert, har alle sin egen sidehistorie og bakgrunn. Hvorfor har den tidligere prestinnen tatt opp sverdet? Hva er hemmeligheten til magikeren som blir med deg? Hvordan er familieforholdene til ridderen som rir ved siden av deg? I min noe enkle framstilling kan det muligens virke som en såpeoperaaktig greie, men tro meg når jeg sier at det så slettes ikke er det.

Dine valg bestemmer spillets gang., om dine kompanjonger forlater deg eller ei (visstnok kan det også skje at de kan angripe deg om de blir sure nok) eller hvilke raser som det går bra for eller dårlig. Du kan også, nesten selvfølgelig nok, bestemme om du skal være snill eller slem.

Oppdrag etter oppdrag
I mange rollespill kan du fort havne opp i lineære linjer av oppdrag hvor ett oppdrag følger ett annet. Slik er det slettes ikke i «Dragon Age: Origins». Du kastes ut i en verden hvor det er så mange oppdrag at du nesten blir overrasket når en karakter ikke gir deg ett. Sist jeg sjekket hadde jeg 17 utestående oppdrag på min hovedkarakter, og det i tillegg til hovedoppdraget.

Der andre spill ofte havner i fellen med å gi deg oppdrag hvor du skal drepe x antall av en eller annen ondskap så vil du her finne oppdrag av en helt annen klasse. Selv det minste oppdrag i «Dragon Age: Origins» ville lett kunne glidd rett inn som gode oppdrag hos konkurrentene. Vi skal ta ett eksempel som vi mener ikke vil ødelegge noe særlig for din spillopplevelse:

Tidlig i spillet (og ta dette som et hint, om du ønsker) kommer du til en stor by (nei, ikke en liten en – du skjønner dette når du spiller). Der får du et oppdrag som går ut på å finne noen lik etter en del handler som har gått litt halvdårlig. Det er ikke ok for business at disse likene ligger rundt omkring. Ok, først må du finne likene og så må du finne et sted å dumpe dem. Historien rundt dette lille oppdraget er minst like god som så mye annet som finnes, og det er både kuttsekvenser og dialog tilpasset det som egentlig kun er et ekstremt lite oppdrag.

Det er også slik at med en gang du har gjort deg, etter hva du tror, ferdig med ett oppdrag så åpnes en boks (Pandoras?) med en haug med andre. Noen oppdrag kan du løpe igjennom, men hvis du tar deg tid på veien kan du plutselig få med deg fire-fem andre. Oppdrag kan også dukke opp ved ren nysgjerrighet (hmmm. lurer på hva den gravsteinen er? Helvete, hvor kom alle de slemmingene fra?).

Grafikk og slike ting
Hadde «Dragon Age: Origins» kun vært innpakning, det vil si grafikk og lyd så kunne man nesten anbefalt spillet kun som visuelt godteri. Den ekstreme mengden med kuttsekvenser, områder som er utrolig forskjellige og en så stor variasjoner i NPC (altså folkene du møter som du ikke styrer) at du skulle tro at de ikke hadde gjort annet enn å leke med en skapermaskin at du blir rett og slett blåst av stolen. Det har mindre med den tekniske utførelsen (som er god, men som kan sammenlignes med andre) og mer med det rent kunstneriske. Disse folkene kan virkelig å tegne.

Lyden er ren klasse. Skuespillerstemmer, effekter og lyd er så bra at det er umulig å be om mer. Det er stor variasjon i stemmer og hovedkarakterene er alle svært distinktive.

Ja da, ja da – men spillingen da?
Selvfølgelig hjelper det bare en liten bit at grafikk, lyd og historie er av hyperklasse. For å virkelig nå opp til de store stjernene trenger man å ha en relativt god kjerne: Selve spillingen. Det enkle er å si at dette faktisk er den største styrken til «Dragon Age: Origins».

Du styrer en gruppe av fire til enhver tid, utvalgt av deg (du velger 3 i tillegg til din hovedkarakter) fra dine kompanjonger. Det vil si at du selv kan sette sammen det du mener vil passe best som gruppe for ethvert oppdrag. For å kontrollere karakterene klikker du på portretter på skjermen og styrer da den valgte karakteren. I kamper kan du pause spillet enkelt og dermed gi ordre som du mener passer best for situasjonen du er i. I normale kamper er dette ikke en nødvendighet, men i større kamper (som Deadpool ville sagt: «Cool, Bossfights!») så er det en ren nødvendighet. Selv om du kan forhåndsbestemme taktikken til dine kompanjonger (defensiv, offensiv, healer, ranger etc.) så vil du måtte gå inn og styre disse når det virkelig hardner til.

Karakterene styres med musen. Enten du velger en kameravinkel som gir deg et slags fugleperspektiv eller du zoomer inn til en tredjepersonsperspektiv (strålende, forresten). Du klikker rundt omkring i landskapet for å gå og klikker på fiender for å starte en kamp. Automatisk begynner du med dine standardangrep og kan velge blant spesialangrep med museknappene eller keyboard. Kampsystemet kan muligens virke enkelt (her er det ingen knappekombinasjoner som må huskes), men fordi du ikke overlever lenge uten riktig kombinasjon av spesialangrep (som igjen du må velge strategisk når du når et nytt nivå for din karakter) så blir det mye mer strategisk og spennende enn du kan ane.

Det hele fungerer så godt at det er vanskelig å sette fingeren på noe som helst som kunne vært annerledes. Jeg har riktignok vært en av de som har ledd litt av «klikk for kamp»-logikken som finnes i en del rollespill, men her har Bioware klart å gjøre det såpass interaktivt og strategisk at det bare rett og slett fungerer strålende.

Nivåer og items
Lars får litt noia hvis vi bruker for mange english words i våre anmeldelser. Han har nok rett i det, men spillvokabularet er enten man liker det eller ei halvengelsk. Nivåer (levels) er selvfølgelig viktig nok i et skikkelig rollespill. I «Dragon Age: Origins» når du nye nivåer relativt fort (men ikke for fort) og hver gang har du skikkelige valg. Der andre spill har havnet i fellen at de har et ekstremt lineært nivåtre så får du her ordentlige valg som vil ha mye å si for hvordan din karakter blir. I tillegg kan du etter hvert, og om du er flink nok, velge spesialområder som gir deg ekstra bonuser (hint: Lurt å bli venner med dine kompanjonger).

Når det gjelder items er dette intet mindre enn strålende. Selvfølgelig nok har «loot» (hei, engelsk igjen!) mye å si i rollespill, og her skuffer «Dragon Age: Origins» så slettes ikke. Du vil finne en utrolig variasjon i armor, weapons og dets like (det var visst engelsk igjen, weapons heter visst våpen på norsk). Det er i tillegg bonus hvis du klarer å få sett (dvs. at du har ting som er laget av det samme materiale, fra samme rase etc.). Nå, hvor fant jeg det sverdet igjen....

Skriver du en avhandling eller?
Ok, det er muligens på tide å oppsummere bitte litt.

Nydelig grafikk? Jepp.
Strålende lyd? Jepp.
Gigantisk historie som er godt skrevet og utspilt? Jepp.
Morsomme og spennende oppdrag? Jepp.
Gode rollespillelementer? Jepp.
Nivåer og items gjort godt? Jepp.

Noe å utsette på spillet i det hele tatt? Hmmm. Nei. Nevnte jeg at Bioware har laget et community på toppen av spillet som gir deg mulighet til å laste opp skjermbilder og sammenligne dine karakterer med andre? Nevnte jeg at jeg mye heller ville spilt dette spillet enn å skrive om det? Nevnte jeg at du så absolutt må gå ut og kjøpe dette spillet? Nevnte jeg at damene i spillet er utrolig vakre? Nevnte jeg at Bioware har tatt alt det gode de har gjort før og kokt det sammen til noe enda bedre? Nevnte jeg at (Pål, nok nå – tror folk har fattet poenget. Lars).

Løp. Kjøp.

PS! Vi kommer altså tilbake til konsollversjonen av spillet.