• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

Med stor forventning og kribling i magen satte jeg Bioshock 2 inn i min Xbox 360. Jeg var stor fan av den første delen av historien om Rapture, byen under vann, og var meget spent på hva man hadde gjort med oppfølgeren.

Allerede svært godt vant fra hva man kan gjøre med oppfølgere, les anmeldelsen til Mass Effect 2, var listen lagt høyt. Veldig høyt.

Den store styrken til det første spillet var atmosfæren. En pågående spenning og en oppdagelsesferd nesten uten like la grunnlaget for det som ble årets spill for mange. I nummer to starter historien ti år etter den første, og denne gangen tar du rollen som en Big Daddy.

Et bånd brutt

Historien starter med at ditt bånd med et barn, eller en Little Sister, blir brutt. Hun blir kidnappet av Sofia Lamb, som nå - ti år etter det første spillet - styrer Rapture.

Og her begynner problemene til spillet. Sofia Lamb er ingen Andrew Ryan og er bare delvis fungerende som din store nemesis. Det største problemet er likevel deg selv. Subject Delta som du blir kalt. Din bakgrunnshistorie, og hvorfor du er spesiell i forhold til de andre store pappaene (Big Daddys) er aldri godt nok forklart. Hvorfor er du spesiell? I tillegg er de emosjonelle delene av spillet, det som skal få deg til å føle noe for historien ikke godt nok laget.

Now that the magic has gone

Der historien var det virkelig gigantiske med nummer en er det her bare bra. Du møter motstandere du kjenner fra det første spillet, dog med noen nye store monstre (Big Sisters og Brutes) - og det meste er kjent hvis du har spilt nummer en.

Magien ved Rapture er også på mange måter borte ved at du kjenner det meste ved byen. Sjokkene fra spill en er uteblivende. Egentlig er dette mer bare av det samme, men med litt svakere historie. Dog med noen spillemessige nyheter.

Så hva med spillet?

Hvis historien er dårligere så er det spillet igjen. Der har man gjort en del forbedringer. Spesielt når det gjelder det å få tak i ADAM som gjør at du kan oppgradere dine krefter.

Du må først kidnappe (bokstavelig talt) en Little Sister fra en Big Daddy, og så finne et passende lik (ja, spillet har 18 års aldersgrense) som hun kan ta ut Adam fra. Under en slik innhøsting blir du konstant angrepet, og hvis du ikke på forhånd har planlagt hvordan du skal forsvare deg vil du feile.

Samtidig kan du banne på at en Big Sister plutselig dukker opp. Kanskje spesielt når du har litt lite ammunisjon...

Skytingen

Selve skytedelen av spillet har blitt bedre og du kan nå bruke dine krefter samtidig som du skyter. Det betyr at du kan være mye mer taktisk og det finnes mange strategier for å lykkes. Det er enkelt å skifte mellom ammunisjon og våpen. Det at du kan bruke kreftene og skyte samtidig gjør at de fleste kampene blir mer hektiske, og dermed mer spennende.

Se gameplay fra «Bioshock 2»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Hackingen, som var litt kjedelig i lengden i nummer en, er gjort bedre om ikke enklere og man har i tillegg gjort undersøkingen av dine motstandere litt smartere. Du filmer nå motstanderne mens du kjemper og trenger ikke på samme måten å stoppe opp akkurat i det de er så nære ved deg at du er i ferd med å dø.

Det er actiondelene av spillet som virkelig skinner i nummer 2, sammenlignet med nummer 1.

Grafikken og lyden

Selve designet av Rapture er slik du kjenner det og spillet er fortsatt ulidelig vakkert samtidig som lyd, stemmer og effekter er gjennomført på høyeste nivå. Designerne har virkelig gjort jobben sin.

Selv om grafikken bruker en gammel motor - Unreal - så fungerer det fortsatt. Likevel finnes det vakrere spill, men designet redder det hele.

Flerspiller

I disse tider med Biowares utgivelser er det kanskje skuffende at spillet muligens ikke har mer enn 10-12 timers spilletid som enslig spiller.

Nytt er derfor en historiebasert flerspillerdel. Den er virkelig godt gjennomført med syv forskjellige moduser. Godt gjennomført, og noe som gir spillet ekstra spilletid og levetid. Vi skal ikke påstå at vi kommer til å spille disse modusene i hjel, men det er alltid greit å ha noe du kan knuse vennene dine i.

Oppsummert

2K Marin tok over ballen fra Irrational Games for å lage denne oppfølgeren, og har klart det meste. Spillbarheten er der, grafikken er god, designet meget bra. Problemet er bare at magien fra spill nummer en er borte. Det er ingen overraskelser, eller sjokk, i Bioshock 2 slik du fikk i nummer 1. Samtidig er selve hovedhistorien svakere enn i nummer 1 slik at jeg ble litt skuffet. Ikke veldig, men litt.

Misforstå meg rett, dette er et meget bra spill, men det har ikke det samme stjerneskinnet ved seg som nummer 1. Selv om det er muligens litt dumt å si vil jeg heller tilbake til Mass Effect 2 enn å starte Bioshock 2 igjen. Muligens drar jeg det fram etter at enhver krok og ethvert hjørne i galaksen i Biowares magiske spill er tømt, men akkurat nå er det en oppfølger som gjelder. Bioshock 2 føles mer som Bioshock 1.6, dessverre.

Kristian Evensen hos oss var uhorvelig streng med nummer 1, og ga det en femmer, for meg var det en sekser. Uansett er dette et hakk ned på terningen, og da for meg en femmer. Bioshock 2 har mer sjel enn de aller fleste skytespill, men kanskje ikke helt nok til å glitre med en sekser.